Sunde - Sviland 3-3

Dette var kampen der vi skulle reise oss etter den smertefulle fadesen mot Våganes i forrige runde. Denne kampen skulle vi våge å angripe, vi skulle våge å spille ball og vi skulle være årvågne (...) for motstandernes kontringer... Vi kunne bare våge å tape, burde Kenneth sagt med streng mine før kampen. I stedet serverte han kommentaren om at det kun er han som har lov å slå tversoverpasninger bakover, noe som er en prestasjon i seg selv.

Kampen begynte uansett finfint, hvert fall for undertegnede som kom 15 min før kampstart og dridlet såpass mye at jeg slapp oppvarmingen. Rett i klærne og rett i kamp uten noe som helt antydning til strekk og innbytterpuls. Jeg tror det var Sveinung som åpnet festen etter nok en presis, og svært bevisst og målrettet, langpasning fra Jan Tore. Det hadde da gått 5 minutter og vi ledet. Med tanke på forrige kamp frisk i minne skulle vi ikke denne kampen slippe motstanderen inn i kampen igjen.

Vel, vi har jo alltid likt å dele.

På et corner klarte en Sundespiller å rive seg løst fra Trond (noe engelskmannen i den påfølgende corneren ikke klarte. Da fikk vi servert både den ene og andre engelskglosen jeg verken tror Roald eller Liv lærte oss) og sette ballen i mål. 1-1 og like langt. Nå var det sånn at den bakre delen av Svilandslaget var i virkelig serveringshumør. Neste mål tror jeg kom etter et presist slått corner fra midtstopperkapteinsmorten mot en sterk og spenstig Svein(ex)kaptein som headet oss i ledelsen. Og ikke nok med det. Ikke lenge etter klaffet timingen til Ronny og Kjartan. Et langt utspark tok Kjartan med seg og sprintet fra den nevnte engelskmannen og satte den bak keeper. Vi ledet 3-1 og alt var fryd og gammen. Mest gammen.

Men det kunne jo ikke vare. Kjartan var for rask for sitt eget beste og jaget etter en ball som for utover sidelinjen. Kjartan, med god hjelp av en Sundespiller i dyttehumør, klarte ikke å stoppe på asfaltstripen som omkranset banen og deiset inn i gjerdet med stor kraft. Dermed var han ute.

I pause ble vi enige om å fortsette det gode spille. Det vi derimot glemte var hvordan vi skulle gjør det. I andre omgang tok Sunde fullstendig over. I omgangens første minutt var Arild innblandet i en duell hvor en Sundespiller ble noe i overkant hissig. Spillere fra begge lag stimlet til for å roe ned sine respektive. Dommeren tok etter hvert kontroll og tilkallet, den nå litt rolige sundespilleren, og Kapteinsmorten. Sundespilleren fikk gult kort for hissigheten. Dommeren snur seg da mot Morten og viser han det gule kortet.
- For hva da, spør Morten.
- For stimling, sier dommeren.
- Stimling, sier Morten med undring
- Ja, du får gult kort fordi spillerne dine stimlet til i den nevnte situasjonen.
(Rent personlig syns jeg dette er like morsomt som da Oddvar Seldal fikk gult kort for for stor fart i feltet)
Sunde fortsetter å presse og setter to skikkelige pissemål. Kampen ebber ut til uavgjort noe jeg mener, helt objektivt selvfølgelig, vi fra Sviland har størst grunn til å være misfornøyde med. Til tross for at dette var årets første poeng på hjemmebane.

Kommentarer?

Tilleggsinfo: Oddbjørn ble på bloggen kåret til kampens beste Svilandsspiller.