Nordøling i Afghanistan

Med jevne mellomrom hender det at noen fra Noredalen drar lengre en selveste Sandnes for å arbeide, erfare og oppleve hva fjerne land og kulturer har å by på. I dette tilfellet har undertegnede havnet helt nede i Kabul, en by med flere millioner innbyggere i verdens tredje fattigste land. Bakgrunnen til at jeg havnet her er at jeg har utdanning som sykepleier og høyere utdanning i forsvaret, noe som medfører at før eller senere så havner en på slike rare steder. Jeg må nok innrømme at jeg i et øyeblikk av forvillelse søkte meg ned hit selv.



I Kabul på den internasjonale flyplassen er vi 11 nordmenn som arbeider i en militær leir med mennesker fra 37 ulike nasjoner. Vårt oppdrag er å ta hånd om alle fly med norsk personell og materiell inn og ut av Kabul, samt håndtere alle norske flygninger som skjer internt i Afghanistan. Foruten dette kjører vi også en del eskorter inne i Kabul by i våre pansrede Sisuer, noe som er en opplevelse uten sidestykke, og vi er ansvarlig for all evakuering i byen. For min del er jeg sykepleier for alt organisert norsk personell i Kabul, noe som innebærer militære, ambassadepersonell, mennesker fra hjelpeorganisasjoner og politi fra det norske politiprosjektet. Foruten dette er jeg også med som medic på alle eskortene i tilfelle et eller annet utrivelig skulle skje. Vi har to afghanere som vasker for oss som jeg er foresatt for og legger til rette for slik at de får gjort jobben sin. Ellers er jeg ”hotelldirektør” og er ansvarlig for overnatting for alle nordmenn som er innom leiren, noe som kan bli langt over hundre i løpet av en uke. Her inngår også politikere, ministere, forsvarstopper og journalister.

I Kabul er det omtrent ingen som har kjørelæring eller sertifikat, men kjøre bil gjør de på sitt eget vis, samtidig som mennesker går eller sykler midt i veien som ingenting mens biler suser forbi på alle sider. Esler med vogner og frukttraller finner man også midt i veien som på ingen måte har noen fartsgrense. Dette er ikke noe stress for Afghanerne da det er Allah som bestemmer hvordan det skal gå med dem, og ikke trafikken. Dette fremstår først og fremst som en galskapens holdning, men med litt ettertanke kan dette også ses på som en meget behagelig tilværelse i motsetning til oss nordmenns stressende hverdag. Det er heller ikke så stress med tiden for afghanerne, når jeg sier de begynner på jobb klokken åtte nikker de anerkjennende og så dukker de opp en eller annen gang på formiddagen neste dag og smiler som om alt er i sin skjønneste orden.

Her kjører vi uansett våre eskorter rundt i byen i stor fart og gjør så godt vi kan for at alt skal gå smertefritt. Inne i leiren oppleves det som meget trygt, men ute i gata er det noe annet. Her er det hendelser med skyting eller bomber av ulike slag ukentlig, men vi har ikke vert involvert i noe av dette enda heldigvis. Men med episoder som angrepet på Serena friskt i minnet holder vi fokus på sikkerheten hele tiden. Vel.. Om alt går som planlagt kommer jeg hjem igjen til høsten mange erfaringer og opplevelser rikere som jeg kan ta med meg tilbake til jobben på befalsskolen.


Kjempehilsen hjem til alle Svilendinger Fra Morten